Dette er et innlegg jeg har hatt lyst til å skrive mange ganger, men som så mye annet har det ikke blitt noe av.
Men etter de siste dagers relativt omfattende medieomtale om emne har jeg nå lyst til å dele mine tanker..
Jeg tenker på "problemet" barnebursdager..
Det er hjerteskjærende historier som fortelles, så ille er det at både nåværende og tidligere statsminister har uttalt seg om dette.
Ja, det er grusomt ille å stelle i stand bursdag og ingen kommer -det er nærmest utenkelig hvordan det oppleves for et barn!
Og alle de barna som aldri blir bedt -stakkars små hjerter!
Jeg kan ikke forestille meg hvor vondt disse barna OG foreldrene deres har det!
Det har jeg full forståelse for og i en drømmeverden burde det absolutt ikke være slik.
Men dette bursdagsdillemaet har faktisk flere nyanser..
Jeg har godtatt at datteren i huset ikke har bedt "alle" hun burde be i sine bursdager og det uten å ha fryktelig dårlig samvittighet for det.
Hvorfor skal jeg tvinge henne til å be gjester til sitt selskap -"gjester" som har gjort skoledagen hennes mang en gang både vond og vanskelig ??
"Gjester" som har forsøkt å få henne med på ulovligheter, "gjester" som baksnakker og lyver -skal hun tvinges til å be disse bare fordi det er det man skal gjøre?
Bare fordi man går i samme klasse?
Bare fordi de ikke skal føle seg utenfor?
Jeg mener NEI!
Hun skal få be de som er hennes venner -ikke de som gir henne vondt i magen.
Nå kan man godt si at det er viktig å vise raushet og lære barna at alle skal behandles likt osv.. Og selvfølgelig gjør vi det,
men da lurer jeg samtidig på; Hvorfor skal dette da bare gjelde for barna?
For voksne ber da virkelig ikke alle på jobben eller folk de ikke liker i sine bursdager! Hvor går aldersgrensen for når man kan velge hvem man vil be inn i sitt hjem?
Det lurer jeg litt på..
Jeg mener at vi skal respektere barna såpass at de skal få slippe å be "alle" hvis de ikke ønsker det og har gode grunner for det valget.
Og hva med de som ikke har plass til en hel klasse hjemme hos seg?
Og hva med alle de som ikke har råd til å traktere 30 barn?
Er de dårlige foreldre?
Nei så absolutt ikke!
Alle ønsker det beste for sine barn og alle ønsker at sitt barn er venner med alle og alle er venner med sitt barn.
Men dessverre så er det sånn at alle liker ikke alle -dette gjelder også for barn.
Er jeg virkelig en grusom forelder som lar henne få velge bort gjester?
Er jeg en grusom forelder når jeg tar større hensyn til mitt barn enn andre sine?
Jeg synes selvfølgelig ikke det selv.
Dette med bursdager kan være vanskelig nok for både barn og voksne, om man ikke i tillegg skal bekymre seg over om man gjør alle til lags eller ikke...
Mobbing er og forblir en stygg og ødeleggende sak som overhodet ikke burde forekomme -derom hersker det ingen tvil.
Rekk opp hånda den som er for liksom.
Men er det mobberen eller offeret det skal tas hensyn til når det kommer til et barns bursdagsselskap?
Det lurer jeg på.
Jeg håper jeg har klart å få frem at det er nyanser i dette bursdagsproblemet, det er mange grunner til at ting blir som de blir og det gjør ikke nødvendigvis foreldre til noen hjerteløse vesener som ikke bryr seg...
Og tro meg -man kjenner det virkelig i magen og hjerte da man glemmer helt bort en bursdag barnet ditt er bedt i!!
Det har skjedd en gang og jeg kjenner nærmest skammen fremdeles, men at jeg er et grusomt menneske fordi en bursdag glapp?
Nei, det føler jeg er å dra det for langt..
På gjensyn!
