30.11.2012

O jul med din glede...

Jeg drømmer fortsatt om en hvit og naturlig jul.
Jeg snakker IKKE om snø, men om et hvitpyntet julehjem...
Sånn litt kjølig, stilrent, lekkert og faktisk ganske koselig.
Men det går ikke!
Det blir glorete og et sammensurium av alskens rariteter -uansett hvordan jeg danderer pynten!
Det blir ikke fint vet du, når alt som jeg synes er fint må frem.
For selv om det er fint hver for seg så skjer det noe når *alt det fine* tørner sammen...
Jeg innser at jeg kommer aldri aldri aldri til å få det til å se lekkert og julete ut med 4 hvite amaryllis, 60 tente stearinlys, 2 reinsdyrskinn, 3 saueskinn og noen drivvedpinner tilfeldig dandert til en stjerne..
Bilde *lånt* fra Pinterest
og et kjekt tre, type veggmodell...
 
 
Nei, her står det nisser, snømenn, engler, rådyre rådyr og fluesopper og gjør seg til for at jeg skal like de som de er.
Så da gjør jeg det jeg -så får jeg heller nyte disse hvite stuene som finnes i alle mine interiørblader.
 
Og når jeg tenker meg om, så er det nok bare der de finnes også..
 
Ha en fin første adventshelg alle sammen ♥
På gjensyn!
 
 
 


29.11.2012

Dorull til besvær...

Bor man med barn har man det sjeldent eller aldri kjedelig...
Det skjer noe heeeele tiden og noen ganger ønsker man å stoppe tiden for å nyte øyeblikkene max og noen ganger vil man bare spole fort forbi..
 
Har man barn er man ALDRI alene på do, jeg gjentar ALDRI.
Lurer jeg meg inn der så dukker minstemann opp ganske raskt, så følger gjerne Lillegull etter og om ikke det var nok så hender det rett ofte at Storesølv kommer også -for det blir så kjedelig(!) for han når alle oss andre er på do....
I går morges hadde jeg en *tavarepåopplevelse* med bare(!) Bittelillegull, episoden startet -ja selvfølgelig på do.
Jeg satt og gjorde det jeg var kommet for mens Bittelillegull underholdt med diverse sanger. Så langt alt vel.
Moroa startet i det jeg oppdaget at det var nesten tomt for dopapir:
Jeg: "Peder, kan du gjøre mamma en tjeneste"?
P: "Jaaaaa"
Jeg: "Kan du gå på kjøkkenet og hente dopapiret som står på stolen din"? (pakken med doruller ble stående der etter butikkturen kvelden før)
Gutten forsvinner og lar selvfølgelig dodøra stå oppe og jeg hører romstering
fra stua..
Jeg roper: "går det bra"?
P: "Jada, kommer"!
Så kommer gutten bærende på en av sine små stoler og setter utenfor do...
Jeg: "dopapir Peder -dopapir som står på stolen på kjøkkenet"!
P: Åååå! Så forsvinner han..
Ny romstering i stua...
Så kommer han skyvende på en stor pinnestol som havner i kø bak den første stolen...
Jeg: "D O P A P I R E T S O M S T Å R P Å S T O L E N D I N"
P: "Ok"!
Ny romstering i stua...
 
En ekte dorullnisse ♥
 
 
Så kommer han bærende på den lille gyngestolen sin som havner i kø bak de to andre stolene....
Eh.. Øh...
Nå skjønner til og med jeg at her må man hente papiret selv, så med et passe teit ganglag måtte jeg manøvrere meg forbi stolutstillingen og inn på kjøkkenet for å hente det nødvendige.
Tilbake på do så viser jeg dopapiret til Peder "denne var det mamma ville du skulle hente"
Peder: Åååå dopapir!
Jeg:"Ja -dopapir"
 
Peder ser så trist ned i gulvet og sier med enda tristere stemme:
"Peder visste ikke det"
♥♥♥
Da fikk jeg bare lyst til å pakke inn hele gutten i det mykeste sukkerspinnet som er å oppdrive og strø gullstjerner og glitter over hele han og stoppe tiden.....
 
Og jeg, jeg trenger en oppfriskning om hvordan man formulerer sine spørsmål til en på snart 3 fine år....
 
Fin torsdag :)
 
På gjensyn!